Fremme!

Da er jeg vel fremme etter en veldig lang reise. Jeg vil nå prøve å gjenfortelle min lange reise hit, til Payette, Idaho, USA.Her venter vi utenfor Travellers Guide Office på JFK, New York.

Følgefeil og lettere kaos
Jeg starter kl 0300 i Elverum og kjører til Gardermoen. Jeg har ikke sovet i det hele tatt og regner med å få sove på flyene. På Gardermoen møter vi opp 0500, alle 33 som skulle med Air France fra Oslo til Paris, for deretter over til New York. Turen til Paris gikk ganske bra, men vi var noen minutter forsinket. Lettere forvirret kommer vi inn på "l'aeroport, Charles de Gaulle" og her brytes vi opp allerede. Ingen EF-representanter er der for å møte oss. Vi finner allikevel veien ganske raskt. Franskmennene er veldig hyggelige og slipper oss forvi diverse køer og er meget effektive (i motsetning til amerikanerne). Jeg er en av de som kommer frem til gaten og vi får beskjed om at flyet hadde gått for fire minutter siden. Småsurt. Etterhvert kommer flere til og vi er alle forvirret. Noen ringer nødnummeret vi måtte ringe hvis det ble noen forsinkelser. Selfølgelig så svarer ingen. Det er søndag og da svarer selfølgelig ingen kontor. Og på toppen av det hele så var det utrolig vrient med landskoder til USA fra et norsk abbonement fra Frankrike. Det endte opp med at vi fikk lurt oss inn på et fly sin gikk senere. Da går det to timer før vi slenger oss på neste fly over dammen.


Over dammen
Selve turen over gikk greit. Jeg var superheldig da en fransk jente kom og spurte om jeg kunne bytte plass med henne slikt at hun fikk sitte ved siden av kjæresten sin. "Jaja," tenkte jeg", det kan ikke bli værre enn dette.", og fikk lirket meg ut av setet. Herrefred så flaks jeg hadde. Kjæresten satt foran en av nødutgangene og jeg fikk god plass til beina mine. I tillegg så sitter jeg ved siden av en Italienske norgesvenn som jobber med projektorer, men de hadde det visst gøy på jobben. De hadde nylig gått til innkjøp av en Koenigsegg (en av verdens raskeste og dyreste bilder) og en Hydrolift-båt (i samme duren). Sjefen kjørte i Grand Prix mot Gjelsten og gutta. Nok om italienern. Jeg får sovet i to timer. Når vi kommer frem møtes vi av en 3-timers kø for å slippe inn i USA. Når vi først er kommet gjennom sikkerhetskontrollen og alt er greit ser vi endelig EF-personell. En utrolig lettelse å ikke måtte tenke på neste flight (som vi ikke rekker) og slikt. Vi blir da huket inn og delt opp i mindre grupper. En liten dame leder oss til dit vi skulle, men flyet hadde gått for lengst. Noen tullet også med bagasje, så det ble også litt tid der. Etter en god ventetid der blir vi med ned til "Travellers Guide" hvor kvinnen holder til. Her blir det en god tid med venting. Her hadde vi det til dels gøy og fikk kjenne hverandre litt bedre. Telefoner blir tatt og alt måtte innom hovedkontoret i Sveits. Etter mangfoldige timer blir vi fraktet til et hotell i nærheten. Klokken er nå rundt tolv og vi er kjempesultne. Vi bestiller kinamat som kommer i halv to-tiden. Jeg har ikke sovet et sekund. Vi spiser driten og får billettene. Nå deles vi opp til singelpersoner. Jeg skulle dra rundt 6-tiden om morran fra Newark, som er en times kjøring fra hotellet. Jeg drar fra hotellet 0300 og betaler 135$ (rundt 800 kroner) for turen. For første gang på lenge så har jeg god tid, men nå kjenner jeg at kinamaten, mangelen på søvn og reisefeber trenger på. Jeg sitter alene sammen med masse amerikanere og merker at jeg først nå føler meg alene. En deilig, og ekkel følelse på samme tid.

Ren plankekjøring
Etter dette går det på skinner. Allerede på Newark begynner de positive sidene å melde seg. Jeg begynner å få litt varme og matlyst inn i kroppen, og for å toppe de positive vibbene ser jeg at jeg har biletter på første klasse på begge flyturene. Jeg setter meg til i flyet og vi letter og alt går bra. Første klasse er virkelig deilig. Det var en steward som bare var for "oss" som var veldig hyggelig. Dette flyet gikk til Minneapolis og jeg strider igjen inn på første klasse. Og enda en positive overaskelse venter; det samme crewet skal kjøre meg på flyet til Boise, mitt siste stoppested. Her får jeg sovet i en time og inntar min andre frokost og prater litt med stewarden, som virket interessert i hvor jeg skulle osv. Jeg får en mann med CP innenfor meg som var grei nok, men selfølgelig klarte jeg å søle litt vann, men det gikk fint. Jeg hjalp han med å legge ting i hylla, så jeg føler at jeg gjorde opp for meg. Etter evige timer på reisefot er jeg endelig i staten min, Idaho.

-Are you Eirik?
Jeg valser etter resten av passasjerene og går nesten forbi min vertsmor, -far og tyskern, Florian Mueller; som var ganske hyggelig, men dårlig i engelsk. De stod der foran meg med en plakat med mitt navn på. Det føles helt naturlig å prate med dem og alt går bra kommunikasjonsmessig. Dette virker som greie folk. Neste bidrag blir vel kanskje mer personrelatert.

Stay tuned. Mer kommer.